Å gå seg vill blant gamle minner

"Du har ikke tenkt på ham på månedsvis, kanskje år. Men plutselig går han der i Akersgata med en pose øl og en potteplante. Det er som å høre en gammel Smokie-ballade. Personen du er i dag ville skreket og skrudd av radioen, men tonene er vevet inn i en annen som du hadde glemt at du en gang var.

Snikete melankolien.

For plutselig husker du følelsen av håret hans mellom fingrene dine, hvordan puten hans luktet og at han har en føflekk på den venstre øreflippen. Du husker latter og smil, og hemmeligheter. Du husker løfter og planer for år som fortsatt ligger foran deg. Du får et gløtt av et liv du ikke skal leve. Steder du aldri skal bo. Mennesker du aldri skal kjenne, barn du ikke skal få. Og hjertet ditt lurer på om det ikke er en tragedie at to mennesker som har planlagt et liv sammen møtes fire år senere og hilser med et nikk.

Dumme hjertet."

Sånn er det noen ganger, når en sang dere pleide å høre på sammen plutselig spilles på radioen og du kastes tilbake flere måneder og år, inn i en labyrint av minner som har gjort deg til den du er i dag. Du lurer på hva som gikk galt, hvor det gikk galt, og hvor på veien du valgte feil sti. Du får lyst til å reise tilbake i tid og snakke noen alvorsord med den jenta du var den gang, som du ikke er nå lenger. Du får vondt av deg selv, på en måte. Den er virkelig snikete, den der melankolien.

(Utdraget er tatt fra en Nemi-stripe av Lise)