Jeg liker ikke at folk lager eselører i bøkene mine

(Foto fra her)

- Det er så herlig å være fri og frank, sier min venninne og lener seg tilbake i sofaen med vinglasset i den ene hånden og en lang, tynn sigarett i den andre. Hun er nylig singel og kommer selv ikke over hvor gøy hun synes det er å date fremmede gutter. Det er som frisk bris fra havgapet, sier hun, og ingen har vel noen sinne kommet så raskt over et brudd som hun. Hun synes det er herlig å være "på markedet igjen". Jeg har det helt motsatt. Faktisk vil jeg påstå at noe av det aller mest slitsomme jeg vet om, er å date fremmede gutter.

De spør hva slags musikk jeg liker, og sier at de selv liker red hot chili peppers - som jeg hater. De spør hva jeg studerer, og jeg sier historie og jeg må håpe at de tenker åh herregud så kjedelig, selv om de sier "oh how interesting" og nikker liksom forbauset - for det tenker jeg selv når folk sier de studerer historie. De sier at jeg snakker godt hebraisk. De har aldri hørt NOEN snakke så bra hebraisk! Er det egentlig mulig å snakke så godt hebraisk? De sier at det ikke spiller noen rolle at jeg bare bruker det samme vokabulæret om og om igjen og helst vil snakke engelsk fordi det er så vanskelig å høre hva de sier her på denne bråkete baren. De komplimenterer og berømmer. De spør om Norge. Er det ikke fryktelig kaldt? Er det mørkt hele tiden? De spør hva familien min synes om at jeg bor i Israel. Hva synes jeg egentlig om palestinakonflikten? Og hvor kommer egentlig navnet "Mie" fra? Det ligner jo veldig på Maja. "Mie" er kanskje det fineste navnet de har hørt. Hva betyr det?

Jeg blir. så. lei.

Men noen ganger, noen veldig få og sjeldne ganger, møter jeg gutter som hopper over standardspørsmålene, og heller spør om jeg bruker bokmerke når jeg leser bøker, eller om jeg foretrekker å lage eselører i dem. Gutter som ler og nikker bekreftende når jeg spør dem om de også pleide å grave hull til Kina da de var små. Og hvis de er fra Norge: gutter som husker hvor kult det var å sniffe hockeypulver i friminuttet på barneskolen. De spør om jeg egentlig har tenkt over det noen gang at verden er et underfundig sted, og at vann egentlig er noe av det aller rareste som finnes. De spør om jeg er klar over hvor mye plass et menneske tar i et annet menneske. Sånn rent emosjonelt, liksom. Vi tar så mye plass i hverandre. De spør om jeg har arr på knærne etter å ha falt som liten. De viser meg sine egne arr, og forteller om da de trynte på sykkel og hjelmen knuste så det føyk isopor over hele gata. De forteller hvor mange søsken de har, og gaper når jeg forteller at jeg har fire, fire søsken.

De spør om ikke jeg kan lære dem noe på norsk, kanskje "du lukter godt", eller "du er så dum som døra", for så å feile fullstendig når de prøver å uttale ordene riktig.De lager mat til meg, og når jeg prøver å hjelpe til, serverer de meg fraser som den svenske bestemoren pleide å si: "nej, sitt bara där och se glad ut". De finner sanger på youtube og mailer meg dem midt på natten. De ringer for å fortelle at de akkurat gikk forbi et pinnsvin på vei hjem fra byen. De lager playlist til meg og tar med lakris fra utlandet når de har vært på tur. De sender sms hvor det står: "hey, how are you? please say that you are home and will come and have breakfast with me."

Og det er da, disse få og sjeldne gangene, at jeg smelter til en liten dam på gulvet før jeg rekker å ta meg sammen.