So any new years resolutions?

2010 ble det året jeg fikk prøve meg som ambassadetrainee og gikk inn i en helt ny mental tilstand. Jeg slukte tre papiraviser og fire nettaviser til frokost hver dag, og 2010 ble derfor det året jeg var fullstending oppdatert på Midtøsten-nyheter hele tiden. Det herrens år tjugeti ble det året jeg fikk se Israel fra en helt annen vinkel og fikk lære ting man umulig kan tilegne seg på skolebenken.

Det var det året jeg bodde midt i Tel Aviv og svømte i politikk og diplomati i arbeidstiden, og satt på kafé og skrev oppgaver og pugget arabiske gloser på fritiden. Samtidig ble 2010 det året jeg gikk meg bort i dating-jungelen Tel Aviv, det føltes umulig å skille de kjedelige og kleine og gale guttene fra de med sjarm og vett i skallen. Heldigvis kunne jeg ta en datingpause og snurre rundt på Tel Avivs mange dansegulv med nye venninner fra nær og fjern og til og med fra Norge, når det ble som verst. De norske huldrene Sarah, Tale, og Kristina satte fart mitt Tel Aviv-liv i 2010. Her feirer vi bursdagen til Sarah, og på den tiden var jeg omtrent så happy face som bildet viser:

Det var gode tider. Jeg bodde i tjukkeste, varmeste Midtøsten, men snakket likevel norsk på jobb og på fritiden med jentene i den norske kolonien i Tel Aviv. Vi feiret nasjonaldagen sammen med spekeskinke, eggerøre og norske flagg, og heiet på det israelske innslaget i Melodi Grand Prix. Patriotiske men også integrerte, det var det vi var.

Så kom pappa, Eila og Bente på besøk og vi dro på roadtrip med leiebil fra Tel Aviv til Jerusalem til Dødehavet til Eilat og tilbake igjen. I en moshav sør for Dødehavet fikk jeg smake dadler for første gang, og så ble 2010 det året jeg pakket ned absolutt alle eiendelene mine og sendte dem hjem til Norge i pappesker. Plutselig satt jeg på flyet hjem til Norge og hadde flyttet fra Israel for godt. So long, hummus.

Vel hjemme i det kalde nord igjen, ble 2010 det året Bestemor fylte 80, Kinemor ble trebarnsmamma og jeg ble tante til vesle Lukas Kornelius mens jeg lå og sov på et hvitt rom i et Bed&Breakfast i St. Ives, England. 

Så ble det plutselig det året kjærleiken dukket opp i et bryllup på den engelske vestkysten. Jeg dro hjem til Norge med smil i magen og latter i håret. Sammen med Karen Martha og Nalina arrangerte jeg ungdomsskolereunion, det ble tidenes fest med flerstemt spontanallsang ut i de små timer. Utover høsten prøvde jeg å være flink student, og ble sågar publisert på facebook under en av mine omvisninger på domkirkeodden:

 Jeg klarte å vente omtrent to måneder før savnet etter Tel Aviv ble for stort og jeg pakket kufferten og dro nedover på ferie. Bror fikk være med til Israel for første gang, og vi ble tatt for å være gift i passkontrollen. Hallo mannen i luken, ser du ikke at vi er så like som to søsken kan være? Vi spilte inn klipp til vår banebrytende dokusåpe Israelorama og ga således Sadotrusemannen tidenes internasjonale gjennombrudd.

2010 ble det året jeg endelig fikk norsk førerkort etter å ha kjørt opp på sesongens første dag med snøføre, og det var det året bestefars beretning fra krigen endelig ble utgitt som bok.

 

Jeg dro til Birmingham på vift, og da jeg kom hjem igjen ble lille Lukas døpt, og plutselig var det julaften og jeg lå under bordet med Woody og Buzz og smugspiste julekaker som vi hadde nasket fra kakefatet i Bjørnebo:

Det aller siste som skjedde i 2010, var at bittelillesøstern min ble tenåring på selveste nyttårsaften og ble sistemann i søskenflokken til å sjekke inn på Facebook. Nå kan 2011 bare komme, tenkte vi. Vi er klare for hva som helst.


Og engelskmannen? Han hadde nok ikke planlagt å falle hodestups ut i noen lange høst- og vintermåneder med kommunikasjon over verdensveven. Det ble mange WhatsApp-meldinger og lange Skypesamtaler og til og med turer over kanalen. Og det ser ut til at 2011 bringer med seg mye av det samme. Men jeg tror ikke han angrer altså.

Jeg mener, han kan jo bare prøve.