Om å klippe seg og få seg en jobb

Trærne er grønne nå, det er sommer og barbeinte dager i gresset. Hver dag våkner jeg til sus i krona på treet utenfor soveromsvinduet mitt, og jeg tenker at før disse bladene rekker å bli gule skal jeg ha skrevet ferdig denne oppgaven og ha funnet meg en jobb. Jeg skal ha pakket ned glansbildebøkene mine og pollypocketene i esker, og laget flyttelass av alle bøkene og kjolene, globusen og de forskjellige kaffekoppene med bestemormønster. Og jeg skal ha funnet en leilighet, og hentet verdens fineste gutt fra over dammen. Disse bladene bør holde seg grønne lenge.

Jeg tråler side ned og side opp på verdensveven, på jakt etter drømmejobben. Uheldigvis er det ingen som er på utkikk etter en med Tel Aviv i hjertet, lidenskap for språk og krig, fred og religion og sånt, og med rare gloser i hodet. Jeg skulle ønske jeg var regnskapsfører, ingeniør, rørlegger og økonom, eller bare veldig, veldig gla i salg og markedsføring, for da kunne jeg søkt på omtrent annenhver jobbannonse.

"Vi søker deg med lidenskap for tall!" står det, og jeg myser mot skjermen og håper at hvis jeg kniper øynene så hardt igjen at jeg bare ser en nesten usynlig stripe med tekst, så kanskje det viser seg at det egentlig står "vi søker deg med lidenskap for språk!". Men det gjør det jo ikke.

Så jeg søker på ymse, for å si det sånn. I går pimpet jeg CVen min for ørtende gang, og jeg kom opp med en rekke fine formuleringer som kan passe i en søknadstekst. Nå er jeg så klar som jeg kan få blitt for en ny uke med nye stillingsutlysninger. Bring it on!

Shake it like a polaroid picture

I den delen av Birmingham hvor Neil bor er det en lang hovedgate med butikker og kaféer, og der ligger det en hel haug bruktbutikker på rekke og rad. De selger bøker og klær og smykker og krimskrams for en svært billig penge, og noen av dem har skikkelig fine ting i utstillingsvinduet. Det var i et slikt vindu jeg kom over dette smashing polaroidkameraet.

Jeg klarte ikke å gå ifra det, så det fikk bli med meg hjem. Man må på ebay for å få kjøpt film for den er ute av produksjon, og siden det koster rundt 300 kroner for en film med ti bilder, skal kamera få hedersplassen på peishylla mens jeg mater sparegrisen.   Se hvor fint det er!

Fun fact:

Engelske, gamle damer er som dratt ut av en episode Postman Pat alle sammen. 

Dette var da:

Vi hadde slept oss gjennom en kald vinter, med snø som ble liggende allerede i oktober. Isroser på ruta og neglsprett i bilen om morgenen, etter å ha gravd frem kjøretøyet med spade, nesten. Jeg hadde hatt snølykt i hjertet i månedsvis, og holdt pusten mellom Englandsturene som brakte litt lys inn i mørket. Så ble det vår, snøen forsvant og jeg tok med meg kamera ut og knipset dette bildet. Det var en sånn dag seint i mars, der asfalten lå bar som om våren hadde vunnet slaget, mens vinteren likevel lå i lufta og ventet på sesongens siste minusgrader - en siste sjanse til å lage litt snø slik at folk fikk noe å snakke om:

- Også jeg, da, som hadde tatt frem sykkelen og alt mulig. Så kommer denne bløte snøen. 

- Uff ja, også så surt som det plutselig har blitt! Nei, sånn har det aldri vært før om åra. Vintern har aldri pleid å vare så lenge.

- Nei, og de snakker om global oppvarming? Merker ikke noe til denna varmen jeg altså, høhø. 

Sånn var det.

Terry and the Beach Boys

Jeg sleper koffertene mine med meg på toget til Gardermoen og atter en gang oppholder jeg meg en halv dag i mellomrommet mellom to steder, som et fly jo faktisk er. Jeg leser bok og hører på Terry Poison hele veien, og husker knapt at jeg har reist når jeg kommer frem.

Jeg kommer til Birmingham og oppdager at England har tatt konseptet lokalt regn til et helt nytt nivå. Jeg står utenfor en butikk og kan se regnet komme mot meg fra lenger oppe i gaten, og vips! så har det svaiet forbi meg og jeg står igjen i ballerinaskoene mine, klissbløt og overrasket. Hva skjedde nå, liksom. Neil smiler og sier "welcome to the UK, babe!" før han tar hånden min og geleider meg over gaten og alle de splitter nye sølepyttene som den gentlemannen han er.

I dag er Neil på jobb og jeg sitter ved skrivebordet på rommet hans og synser om fredsprossessen i Midtøsten. Innimellom fordøyer jeg inntrykk fra mandagens jobbintervju og legger strategi for videre jobbjakt, med lange lister og små ruter til avkryssning bak hvert punkt. Jeg har kjøpt ny Aussie-sjampo og har fått verdens mykeste hår, og nå har kaffen min rukket å bli kald uten at jeg har rukket å drikke en eneste liten slurk.

Jeg har iskalde føtter og tenker at England virkelig kan lære noe av Norge når det gjelder isolasjon og oppvarming av hus.

Sommerferiedrømmer #2

I fjor ved disse tider satt jeg med nesa begravet i historiebøkene og drømte om sommer, litt sånn som nå i grunn, og da skrev jeg dette innlegget i bloggen hvor jeg listet opp noen planer og drømmer for sommeren. Jeg tenkte det kunne bli en fin liten tradisjon med sommerdrømmer, sånn i stedet for nyttårsforsetter mener jeg.

I fjor håpet jeg høyt og inderlig at sommeren skulle være litt sånn her:

og planene mine var blant annet å spise is og å bli forelsket. Begge disse planene gikk i boks, faktisk! I år skal sommerferien min bestå av:

- To ukers "ferie" i Birmingham med oppgaveskriving på dagtid og kjæresterier på kveldstid

- Intens jobbing med masteroppgaven

- Intens jakt på drømmejobben

- Iherdig overtaling av en viss engelskmann: flytt til Oslo med meg, pliiis!

- Littegranne sommerjobbing

og jeg håper at sommeren skal bli litt sånn som på bildet over, men jeg vet at den kommer til å inneholde mer savn og lengting, og bli litt sånn her:

Så lenge høsten bringer mindre avstand og nye muligheter får det gå.

(Bildene er linket.)

Ok, da

Så har jeg kanskje ikke fått jobb på Multirespons. Når sant skal sies vet jeg faktisk ikke om det finnes noe som heter Multirespons lenger. Det kan være det samme, for jeg skal tilbringe sommeren med å jobbe litt ekstra der jeg vanligvis jobber, og resten av tiden skal jeg sitte på et uvisst sted og jobbe med masteroppgaven min. Dette blir tidenes sommer, noe sier meg at det blir mye innesitting og at solariumssjappa på hjørnet derfor vil tjene gode penger på meg denne bikinisesongen. Ikke vil jeg vel møte høsten med kritthvite bein heller.

Kan ellers melde om at jeg fant dette bildet på dataen min her om dagen, jeg er litt usikker på hva det skal bety, men en liten osmansk mann med fez og bart, og en fet bunke dollars er kanskje verdt å smile for?

Multirespons

Jeg har fått meg ny sommerjobb, som telefonselger på Multirespons! Det er raske penger og provisjon, og ganske så bra arbeidsmiljø. Smud!

Sånn her var det

Alle spør hvordan det var i England, så jeg tenkte bare å fortelle at det var litt sånn som det her:

Det ble en del rolige morgener med kaffe, både hjemme og ute på kafé.

Det ble mye slumring i parken, sjekk ut min fine utsikt:

... og så ble det mye selvportrett-fotoshoots mens kavaleren seilte omkring i drømmeland:

Det var vind og blest og umulig å se bra ut på håret. Dessuten var det også lange spasérturer med fine tuneller og grønne, grønne trær:

På kveldene var det ofte festlig lag med fine folk, og noen ganger cava med jordbær, og pils i bittesmå, stutt-tjukke flasker. Kjempesøte!

Og siden det jo var England jeg utforsket, så ble det noen besøk på en og annen pub, og enda så brune de var, hadde de pyntet til vår med blomster på bordet. Fint.

Så sånn var det.

Are you ready for battle, me lad?

Vi pakket litt brød, litt ost og en fleskebit i et tørkle og la ut på eventyr. Langt om lenge og lengre enn langt øynet vi et stort slott i horisonten, kneisende stolt på en høyde like utenfor en liten landsby.

Inne i courtyarden var det liv og røre, og middelaldermusikk. Det var vi og en gjeng barneskole-elever som var dagens besøkende. Barna fikk malt ansiktene sine og ble prinser og prinsesser, mens Neil og jeg stort sett bare solte oss og sjekket ut utsikten fra de forskjellige tårnene.

Rett nedenfor slottet lå en fin, liten elv, og langs bredden der vaglet det rundt både ender og påfugler, og redd oss var de min santen ikke.

Denne megafuglen sirklet rundt oss på jakt etter lunsjen vår. Neil var en klippe av stoisk ro mens jeg bare så vidt klarte å trykke ned knappen på kameraet fordi jeg skalv sånn på hendene blandt alle de kvekkende skapningene. 

Og her hilser Neil på en svær ørn. 

Neida, det er bare en mann fra middelalderen som holder show for publikum. Vi fikk se en ørn, en kongeørn kanskje, en ugle og en falk, og det var helt utrolig spennende.

Så gikk vi rundt hele slottet og kom over en utstilling i kjelleren som viste livet på slottet i middelalderen ved hjelp av svært naturtro dukker, og i et rom sto en mann med tights og krøllete hår og han så alvorlig på meg og sa: "Hello me lady, be sure to get home safe tonight" før han snudde seg mot Neil og spurte: "Are you ready for battle, me lad?". Og da ble det litt sånn: "I've just been addressed as 'me lady'. We're going home". Og snipp, snapp snute - så var dét eventyret ute.