Det finnes bare en Gud, og Muhammad er hans profet

I dag skriver vi 16. oktober, og jeg har hørt rykter om at dette er bursdagen til en ung mann ved navn Ola. Gratulerer med dagen, Ola! Håper dagen har vært fin og at været for en gangs skyld har vært bedre på Hamar enn her i Tel Aviv (for her har det nemlig helt ut av det blå høljregnet).

Jeg har bedrevet mye fint på Ola’s bursdag, for eksempel har jeg hatt min første skoledag ved universitetet. Å være student ved universitetet i Tel Aviv og å forholde seg til kommunikasjonsproblemer som overgår de jeg opplevde som elev på en viss Steinerskole byr alltid på morsomme opplevelser som kan skrives i denne bloggen. Og det er nettopp det jeg skal gjøre nå. Skrive her i bloggen altså.
I dag fant jeg for eksempel ut at navnet mitt ikke fantes på listen over de som vil studere hebraisk. Damen i skranken ble dritsur og sa: “your name is on the list and thats it. All the names that are in the computer is on the list”. Jeg lette igjen. Det er tross alt ikke så mange som heter Mie Kristine Storbekken Lindstad, faktisk bare en, og mitt lange navn stikker seg alltid ut på lister og er lett å finne og vanskelig å overse. Navnet mitt fantes virkelig ikke på listen, og det gikk jeg tilbake til den sure damen og sa. Hun gryntet og snøftet og sjekket listen på kompjuteren og fant ut at jeg heller ikke var registrert der. “This makes no sense” sa hun og sjekket det store registeret over alle de internasjonale studentene. Der sto mitt lange navn selvfølgelig, og da hun så karakteren jeg fikk etter endt intensivkurs ble hun raskt blid igjen og sa: du skal egentlig i en klasse på level Alef, men nå som jeg ser karakteren din tror jeg sannelig du bør opp en level. Hva tror du om det?” Jeg sa at jeg trodde det var en god idé, så nå er jeg på level Bet og det betyr mye pugging og mindre soving i timene. Jeg trives med det. (Forresten, for å forklare dette levelsystemet: hebraisk undervises i seks leveler: alef, bet, gimmel, daled, hey og vav. Det som skjedde i dag var altså at jeg fikk hoppe over siste del av alef og begynne rett i bet).
I min nye klasse er en hel haug med studenter jeg aldri har pratet med, og Tini. De ligger litt foran meg i prating men jeg skjønner alt det de snakker om så jeg tror dette skal gå bra. Øvelse gjør som vi alle vet mester. Tenk at for et par måneder siden kunne jeg bare si takk og hei.

Etter en og en halv time med hebraisk hadde jeg to timer med “introduction to islam”, og der lærte jeg det som står i overskriften, av en jødisk professor som begynte timen med å si:
“there are two ways of approaching a different religion. One: by looking at it with your own religion fresh in mind and criticize everything you do not agree with, and two: by forgetting your own religion for a second and start thinking, in this case, like a muslim. From now on, whenever I am in this classroom, I want you to think of me as a muslim. I am not Abraham anymore, during these classes I will be Muhammad”.
Jeg ser for meg at dette blir et fag jeg kommer til å ta, og at det kommer til å bli uhyre interessant. Ekstra interessant er det også å ta dette faget sammen med så mange jødiske studenter. De er i utgangspunktet så åpne, men når det kommer til stykket så har de virkelig en utrolig fientlig innstilling til islam, noe som forsåvidt ikke er så rart, men ærlig talt. Man må jo forstå at ikke alt i verden er svart/hvitt. Uansett er det interessant å høre på alle diskusjonene som oppstår mellom vår jødiske, nei unnskyld, muslimske professor Abraham nei jeg mener Muhammad, og de jødiske studentene. Selv angrer jeg på at jeg ikke fulgte litt bedre med i religionstimene på skolen og at jeg ikke har mer peiling på bibelen og alle figurene i den, for de dukker sannelig opp i koranen også, av alle steder. Ah, religion.

Det en merkelig opplevelse å studere og å bo her nede hvor religion betyr så mye. Dere som kjenner meg vet kanskje at jeg ikke går særlig ofte i kirken for eksempel. Jeg vet ikke en gang hva jeg tror på, og jeg tror nesten jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet: “hvilke religion tilhører du?” hjemme i Norge. Her nede får jeg det spørsmålet hele tiden. Når jeg svarer at jeg ikke tilhører noen spesiell religion ser folk dumt på meg. Hvordan går det an, liksom. Dette med hvordan folk ser på religion her nede er en av tingene som gjør livet her anderledes fra livet i Norge. Sånn i tilfelle dere lurte.

Nå skal jeg pugge noen verb og gloser og i morgen er det tid for nye spennende fag. Ah, livet.