Nå har livet satt i gang her, med skole fire dager i uken og masse lekser og lite søvn. Jeg trives så langt, jeg tror jeg har klart å velge fag som interesserer meg og er i alle fall overlykkelig for at jeg ikke valgte “the essence of judaism” for den klassen var litt som en exfacforelesning i lingvistikk bortsett fra at vi i stedet for å gjennomgå diverse fonetiske begreper gjennomgikk ja, essensen av jødedommen. I den grad den kan gjennomgås i løpet av to timer. Det vet jeg fordi jeg surrer med romnummer og måtte sitte gjennom to timer med dette faget når jeg egentlig skulle ha “the zionist movement - from a vision to a state”. Jeg kunne ikke forlate rommet fordi jeg satt innerst på en rad og professoren var en sånn professor som liker å gjøre narr av de som kommer for sent, eller de som reiser seg for å gå på toalettet. Akkurat sånn som Panos Dimas, for de av dere som har tatt exphil på Blindern de siste årene. Det siste jeg trenger nå er en Panos Dimas som gjør meg til latter foran hele klassen, tenkte jeg, og derfor ble jeg sittende.
Fordi jeg har maksimalt flaks har jeg klart å havne i Bet-klassen som skal gjennomgå pensum i en rasende fart i stedet for å havne i den klassen som skal gjennomgå pensum stille og rolig. Hver gang man gjør den “feilen” å spørre læreren om hun kan gjennomgå det hun nettopp gjennomgikk en gang til, sier hun: “there’s always teacher on a lower level who will be happy to have you”. Her er det med andre ord bare å henge med.
Det er for så vidt en god ting med progresjon og siden jeg er fan av å lære dette språket så fort som overhodet mulig har jeg bestemt å ikke bytte klasse. Jeg sliter riktignok med å følge med muntlig fordi jeg ikke kan alle ordene de andre kan, men jeg kan all grammatikken man skal kunne på dette nivået og derfor seiler jeg lett gjennom alle oppgavene vi får. Leksene går som en lek, med andre ord. Jeg tror det er en ekstremt stor fordel rent språkmessig at jeg ikke bor på campus og at jeg for det meste omgås israelere.
En svensk fyr jeg gikk i klasse med i sommer sa til meg her om dagen at å lese hebraisk i begynnelsen er som en eneste stor gjettelek, “presist som Jeopardy och Vill du bli millionär”, og det er jeg helt enig i. Heldigvis begynner jeg å huske en del ord i hodet sånn at jeg gjenkjenner dem med en gang jeg ser dem, ord som for eksempel “universitet” eller “falafel”. Nyttige ord som begge spiller en viktig rolle i min hverdag.
Professoren eller læreren eller i alle fall han som underviser i Creative Writing ser ut som en liten skrukkete syvende far i huset. De første ti minuttene av timen holdt han kjeft, og alle trodde at her hadde vi definitivt valgt feil fag, vi trodde jo at det skulle dreie seg om kreative greier og hadde vel egentlig sett for oss en litt spretten forfattertype med kanskje en litt særegen stil. Det skulle vise seg at vår syvende far i huset - professor definitivt har en særegen stil, for etter ti minutters stillhet fra hans side åpnet han kjeften og skravla stoppet ikke før timen var omme. Jeg har aldri møtt noen som er så til de grader verre enn meg når det kommer til intens, kjapp og overveldende skravling. Jeg hadde hodepine da timen var ferdig men jeg tror jeg skal fortsette i denne klassen likevel. Flere av de andre i klassen kommer til å slutte, jeg tror de ble litt skremt av det han sa om at dette faget ikke er akademisk og at det kommer til å være organisert andereledes enn det folk er vandt med på et universitet. Jeg ble bare kjempegla da han sa det, jeg tror den lille steineren i meg satte i gang et lite jubelrop der gitt.
Nå må jeg gå for å møte Laurent, jeg har ikke sett ham på over en måned og det er på høy tid at jeg tar meg en sunn lunsjpause. Lehitraot!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar