Brillefin

I dag på vei til skolen stoppet en gammel mann meg på gaten og sa noe som for meg hørtes ut som "chklv wjwlkejf lwkjrksd?". Han så kjempe-entusiastisk ut i fjeset og jeg skjønte at nå er det nok meningen at jeg skal svare noe, men hva? Denne situasjonen havner jeg i hver eneste dag her nede, og jeg har sluttet med å kapitulere og si på engelsk at jeg ikke forstår hebraisk, for nå har jeg jo bodd her i et halvt år og det får da være grenser. De gangene jeg blir overrasket av ordtsunamien som i dag, pleier jeg å satse på enten "ja" eller "nei" eller "jeg vet ikke". I dag valgte jeg "Ja", for han så jo så entusiastisk ut han der mannen, og da han hørte det, smilte han bredt og tok iPoden ut av hånda på meg for så å studere den iherdig. "Hva er dette, er det et hjul til å lete etter sanger med?" sa han og pekte på den runde skiva dere vet, og jeg sa: "ja, lete etter sanger". Mannen nikket imponert og spurte "må du skjkjsvdkne sangene selv?", og jeg lette arkivet rundt etter det verbet som jeg ikke forsto og som selvfølgelig var nøkkelordet i setningen, men til ingen nytte. Da skrudde jeg på autopiloten igjen og svarte:"ja". Det så ut til å funke fint. Han ga meg iPoden tilbake og spurte: "den har ikke radio, eller?", "Nei, det har den ikke" smilte jeg. Så sa vi hadet til hverandre og jeg fortsatte min ferd mot universitetet, helt svett i hjernen og det før dagen i det hele tatt hadde begynt. Vi får bare håpe på at jeg ikke serverte løgner angående iPoden min der på gatehjørnet, for han så så snill ut, mannen.

I går var det sol og sommer, mens i dag er det overskyet og stormete. Sånne værsvingninger byr på problemer for en stakkar som pendler litt mellom to hjem, jeg er alltid enten for varm eller for kald. De nye studentene fra USA tar helt av og bruker flipflops i all slags vær, de liksom tviholder på idéen om at nå er de i varme, behagelige Israel. Til og med når det regner vannrett og i vinkel. Lærern min fortalte i dag at på denne tiden av året blomstrer mandeltrærne i Jerusalem, så nå har jeg veldig lyst til å dra på sightseeing til den hellige stad. Dessverre har det forekommet litt angrep på både den ene og den andre i Jerusalem den siste uken, for eksempel en kanadisk turistbuss. Og turistene som satt i den. Jeg tror jeg drøyern litt likevel gitt.

Guy og pappaen hans dro til fjells her om dagen for å stå på ski, og i den anledning ble det arrangert opprydding i skiutstyret hjemme hos familien Bar-On. Dette kommer kanskje som en overraskelse på mange, men det finnes faktisk snø og skitrekk og stolheiser og alt mulig til og med her i Israel. Noe annet som også kanskje kommer som en overraskelse på noen av dere er at jeg kommer fra en ekstremt skiglad familie. Her snakker vi søsken, søskenbarn, tanter, onkler, foreldre og besteforeldre med slalomski, snowboard, twin tip ski, snowblades, akebrett og langrennski i flittig bruk, og jeg har vært vitne til en heftig utvikling i skiantrekk fra det glade åttitall og frem til i dag. Derfor kan dere altså stole på meg når jeg sier at i skigarderoben til familien Bar-On har det ikke vært noen utvikling i det hele tatt siden 1982. Minst. Vi snakker reneste bad-taste party, og det artigste er at da jeg fikk se bilder fra skistedet etter turen til Guy, viste det seg at denne skimoten er helt normal her nede. Ikke noe phoenix her i gården, nei! Uansett, jeg fant disse brillene i en eske med blant annet et knallrosa pannebånd og signalgule skihansker. De gule brillene er sykkelbriller, er de ikke freshe?
De røde har jeg forresten tenkt å adoptere, kanskje blir de å se i skiløypa på Gåsbu neste sesong.