Bursdagstur

Den største grunnen jeg har til å blogge akkurat nå er et uoverkommelig berg av lekser som ligger og bukter seg på pulten min i skrivende stund. Jeg har kapitulert og lar flashcards være flashcards. Her skal det blogges!

Helgen er omme for alle som befinner seg i Israel, og i morgen må jeg stå opp tidlig for å studere hebraisk atter en gang. Jeg har vent meg til at søndag er virkedag, og først når folk på msn sier: "ha en artig lørdagskveld!" kommer jeg på at det ikke er sånn i resten av verden. Noen ganger finner jeg på å ringe mamma i lunsjpausen min klokken ti, men da er jo klokken bare ni hjemme i Norge og det er ikke alltid mammaer står opp så tidlig på en hviledag heller. Her er det ikke bare snakk om tidsforskjell, men ukesforskjell også. Det er et pussig land jeg har havnet i.

Da jeg var i Syria med folkehøgskolen skulle vi på shopping på den dagen som er muslimenes hviledag, er det fredag? Uansett, i Damaskus var alle de kule arabiske butikkene stengt og vi tuslet tilbake til hotellet uten å vite hva vi skulle ta oss til. Det var da jeg oppdaget hvor genialt det er med steder hvor flere religioner lever side om side. Resepsjonisten på hotellet ga oss adressen til den kristne bydelen i Damaskus, og der var det liv og røre må dere tro! Ja til religiøst mangfold og forskjellige hviledager!

Okei. På tide å introdusere det jeg egentlig skulle blogge om i dag, nemlig bursdagsferingen til mammaen til Guy. Dama ble et uvisst antall år og hadde lånt en jeep av noen venner, og vi reiste på tur hele gjengen. Det var moren, faren, broren og søstern til Guy, og selvfølgelig Guy og jeg. Det ble en heftig tur. Da vi startet reisen visste vi ikke hvor vi ville kjøre hen, men Guy sa at han visste om et magisk og hemmelig sted så vi dro dit. På veien kjørte vi langs Gaza faktisk. Jeg vet det fordi jeg fulgte med på kartet. Israel hadde en grønn-gul farge mens Gaza var lyserosa. På kartet altså, ikke i virkeligheten. På kartet hadde de fargelagt de jødiske bosetningene med samme gul-grønne farge som Israel, og derfor fikk jeg se at bosetterne er klin gærne, de har jo tatt seg en flekk midt i det palestinske området og så forventer de at palestinerne skal synes at det er helt ok. Hittil har jeg egentlig trodd at bosetningene kanskje ligger bittelitt innenfor grensa eller sånn, men neida. Her snakker vi midt i smørøyet dere. Uansett, vi skulle ikke til Gaza så vi kjørte forbi. Vi kjørte og kjørte helt til Guy sa stopp, og da befant vi oss ved et skogholt fullt av røde blomster:Jeg trodde ærlig talt ikke mine egne øyne, så fint var det. Faren til Guy fant frem pikniksettet og vi satte oss ned blant blomstene. Så spiste vi smørbrød med brunost, fetaost, filadelfiaost, tomater, salat og skinke, og vi drakk sjokolademelk og drikkeyoghurt og hadde det riktig så fint.


Det var ingen som ville dra hjem, så vi bestemte oss for å reise litt mer. Broren til Guy fortalte at rett før han sluttet i millitæret hadde han og noen kamerater funnet et kjøretøy midt ute på en slette, og siden det var ute av stand og greier så hadde de bestemt seg for å male det. Nå ble vi besatt på å finne igjen kunstverket, så vi ignorerte varselskiltene med dødningehoder hvor det sto:"Inngang forbudt! Millitæret driver øvelser!" og bare kjørte ut på vidda. Hu hei hvor det gikk! Jeepen humpet opp og ned og søstra til Guy slo hodet i taket og alle holdt seg fast som best vi kunne. Etter omlag 45 minutter ga vi opp og kjørte ut på veien igjen, og da møtte vi en millitærjeep. Faktisk vinket vi til soldatene og de stoppet bilen, og broren til Guy stakk hodet ut av vinduet og spurte dem om de visste hvor det malte kjøretøyet befant seg hen. Det visste de ikke, men de tok kontakt med en millitærbase over radioen og så pekte de oss i riktig retning. Alt dette foregikk på hebraisk og jeg skjønte egentlig ikke helt hva vi drev med. Uansett bar det ut på vidda igjen, denne gangen på den andre siden av veien. Vi kjørte gjennom denne gjørmen:Vi holdt selvfølgelig på å kjøre oss fast men det gikk så vidt. Da vi endelig kom fram til riktig bakketopp fant vi ut at noen hadde fjernet kunsten vi var på jakt etter. Jaja sa vi, vi hadde i hvert fall fått oss en tur. Mens de andre konkurrerte om hvem som kunne kaste lengst tok jeg bilder av utsikten.

Ellers på turen kom vi over en strutsefarm:Og en hengebru:
På den andre siden av brua gikk vi opp på en liten klippe og fikk se en statue og ellers bra utsikt:


Alt i alt ble den en gjev bursdagstur og alle var glade enda det begynte å regne på slutten og en kjip dame på en kibbutz nektet å servere oss kaffe bare fordi vi kom to minutter etter stengetid. Nå håper jeg Trond og Johanne er fornøyde, for her ble det mange bilder vet jeg! Jeg skal spise gelé og skrive om forskjellene og likhetene mellom to av mine venner, så nå får det være nok for i dag.